- Takk for laget!
Med tap så langt tabellen kan se, har likevel Overhalla G16 holdt sammen i tykt og tynt - helt til nå.
Dette er et brev direkte fra treneren til spillerne på Overhalla G16 - et lag som har tapt alle sine kamper, sesong etter sesong. Et lag som har holdt sammen i tykt og tynt, helt til nå. Et lag som har klart å skape sin egen håndballhistorie til tross for manglende resultater, og satt sine spor hos klubben, trenere og foreldre. Og sist men ikke minst - Et lag med spillere håndballen ikke fortjener å miste.
"- Kjære, Overhalla G16.
Jeg, treneren Roger, vil gjerne berømme et håndballag som omtrent ikke har hatt medvind siden de startet å spille håndball. Motvind hele veien gjennom mange år, men likevel har de holdt sammen tross store tap og ufine siffer sesong etter sesong. Dette er en gjeng hvor motivasjon og det sosiale har stått på øktplanen omtrent hver trening, og ikke nødvendigvis finter, skudd, taktiske og tekniske øvelser. Det har vært nødvendig, fordi laget så gjerne vil holde sammen. Vi snakker om en årgang med gutter hvor vi har få håndballspillere tilgjengelig, og frafallet er stort. Jeg har vært hovedtrener for laget bare det siste året, men som leder i håndballgruppa og trener i klubben gjennom flere år har jeg fått fulgt dem nokså tett. Dette er altså en gjeng med gutter som reiser på kamp med 1-2 innbyttere hver eneste gang. De gir alt de har, men med så få spillere både på kamp og trening blir det tøft å hamle opp med de andre lagene. Det kan være tøft å være førsteårs G16, og eventuelt møte andre lag som er andreårs og kanskje har noen spillere på disp. Da kan forskjellen bli veldig stor og resultatene deretter.
Den eneste kampen jeg her og nå kan huske som ble seier, er en kamp i Møbelringen Cup 2017. En helt ubetydelig kamp som ikke handlet om finaleplass eller plasseringsspill, men kampen gikk til spillforlengelse og OIL-gutta, som da var 14 år, vant. Den gleden og de jubelscenene som da oppsto skal man lete lenge etter. Spillerne jublet - og trenere, foreldre og oppmenn og andre som kjenner laget og fulgte kampen. tørket tårer. Endelig en seier! Slikt glemmer man ikke.
I år har derimot seieren aldri kommet. Vi har spilt tidvis godt i enkeltkamper, men har også i år slitt med å ha nok spillere. Vi har brukt alt fra 2004-årganger til 2001, men likevel dratt på kamp med stort sett 1-2 innbyttere. På treninger har vi hatt med noen 2004-spillere, samt noen jevnaldrende jenter for å være i stand til å få gode nok treninger med muligheter for noen spillsekvenser. Men resultatene har uteblitt. Vi har spilt jevnt i perioder av flertallet av kampene våre, men vi strekker ikke til når det begynner å tære på kreftene.
Cup er cup
I midten av mars var vi på Cup i Sundsvall. Et flott arrangement for øvrig, men også her skulle vi få utfordringer i forkant med antall spillere. På laget vårt er vi totalt 11 spillere, men tre meldte forfall før vi skulle dra. Dermed hentet vi inn en spiller fra G12 (13-åring som spiller på disp) og to 13-åringer fra Namsos G14 (takk for lånet, forresten). Disse tre spillere har trent sammen med oss én dag i uken gjennom hele sesongen, og kjenner laget godt. Vi reiser da altså syv timer i buss til Sundsvall med tre 13-åringer, syv førsteårs G16 og én andreårs. Vi er påmeldt i G16-klassen selvsagt, og møter der kanskje de største 16-åringene vi har sett. Ikke nok med at spillerne hadde skjegg, men de hadde pent trimmet skjegg mange av dem. Skjeggproblematikken er ikke engang å finne på Overhalla G16 som stiller med 13-åringer på laget. Men her, foran de her "svære mennene" på andre siden av banehalvelen, starter den mest fantastiske håndballhelgen jeg har hatt (og jeg har vært aktiv som trener og spiller i snart 30 år, og har sett og opplevd en del på håndballbanen).
Vi taper alle kampene – noe som er helt i orden. Jeg hadde helt ærlig ikke forventet at vi skulle stikke av med pokalen heller, og veddemålet jeg gjorde med guttene om å barbere av meg alt håret på hodet om vi vant - var jeg ikke spesielt redd for å tape. Men den innsatsen disse gutta legger ned under cupen er formidabel. Vi spiller jevnt med samtlige lag, og den aller beste kampen gjør vi mot det laget som gikk til A-finalen. (Vet dessverre ikke i skrivende stund om de vant finalen eller ikke). Dette laget holder vi til 12-12, og leder med ett mål til det står 5-6 minutter igjen, men da må vi gi tapt. Dette er vår tredje kamp den dagen, og den aller beste. De to foregående kampene spiller vi også jevnt, men taper. Spillerne er nervøse og usikre for at vi skal få bank, men står opp som et lag og backer hverandre hele veien. For de som har fulgt laget gjennom flere år, og som også fikk se innsatsen disse kampene, tror jeg dere helt sikkert kjente litt på stoltheten av å få være sammen med disse guttene denne helgen. Så taper vi, greit nok. Men vi har gjort årets desidert beste opptreden både spillemessig og som et lag.
Tross tre tap på lørdag, er det bare to puljer i Sundsvall med fire lag i hver pulje, så vi går til B-sluttspill. Vi er lykkelige over det, for det betyr at det blir i hvert fall én kamp til. Rett til semifinale, og det er ikke viktig i det hele tatt at vi tapte alle kamper på lørdag, eller at det heter B-sluttspill og ikke A-sluttspill. Vi er i et sluttspill, og bare det betyr noe for oss. Men det fører også med seg nervøsitet så det holder, og usikkerhet om hvem som vil starte kampen eller ikke. Vi ser motstanderlaget varme opp, og enkelte spillere er omtrent 1 meter høyere på strømpelesten enn de fleste av våre spillere, og her snakker vi helskjegg på flere av spillerne.
Å møte en uoverkommelig overmakt
Som trener blir jeg selvsagt nervøs som jeg alltid blir uansett lag vi møter, men denne gangen er jeg ekstra nervøs fordi jeg ser at spillerne mine er ukomfortable. Og et lite øyeblikk der angrer jeg nesten på at jeg har med meg 13-åringer. Jeg tenker at 13-åringer, mot "voksne menn" som spiller om en finaleplass, det kan bli stygt. Ikke bare resultatmessig, men også fysisk. Som kjent er håndball på grensen til kampsport, og 13-åringer mot "voksne menn" er i utgangspunktet rått parti. Riktig nok får vi juling denne kampen også, men jeg har ikke angret ett sekund på at jeg tok med meg meg disse unge håndballspillerne på cup. Hver enkelt spiller kjempet til siste sekund. Flere spillere spilte med tårene i øynene denne siste kampen. Ikke bare fordi det var noe stygt spill og harde tak, men også fordi mange spillere fikk en følelse av å møte en uoverkommelig overmakt. Spillerne visste og kjente på kroppen at det kom til å bli tøft, men de ga seg ikke. Den følelsen av å stå på benken som lagleder å se spillerne bite tennene sammen for å kjempe seg gjennom hele kampen, den sitter i lenge.
Hver eneste av 16-spillerne mine hadde gode opplevelser denne helgen. De alle hadde mange strålende øyeblikk på banen, hvor de presterte langt over hva man kan forvente av dem. Jeg hadde strekspillere som slåss med 3-4 mann rundt seg, en målvakt som tidvis stengte buret, bakspillere som trykka på og tok duellene og fikk juling både i angrep og forsvar, og vingspillere som jobba knallhardt og gjorde det meget vanskelig for motstanderen gjennom alle kampene. Sist men ikke minst vil jeg berømme min kaptein Oskar som tar sin rolle seriøst, og står frem som kaptein i helga. Han styrer laget, backer opp og gir meg gåsehud når han (som for øvrig også er min faste straffeskytter) i den andre kampen etter vi har fått tildelt straffe nr. 2 går frem til en av 13-åringene og sier "denne tar du". Straffen går i mål, og den som jubler mest av alle? Kapteinen.. Respekt!
Når det gjelder 13-guttene så angrer jeg som sagt ikke et sekund på at dere ble med. For det første kunne vi ikke dratt uten dere. Da hadde vi vært 8 spillere gjennom hele helgen, noe som hadde blitt altfor tøft. Dere er så deilig uredde alle tre. Dere har uten tvil hatt en tøff helg, men dere har putta mange mål, og satset noe helt enormt. Dere har sannsynligvis funnet noen muskler som dere ikke ante at dere hadde, og dere er nå noen dager etterpå fremdeles stiv og støl i de nyoppdagete musklene. To av dere kommer hjem med kutt i leppene, noe som kommer av den tøffe satsningen dere gjorde i angrep. Jeg blir litt ydmyk når jeg ser hvor tøft dere går på, og hvor hardt dere satser. Jeg husker spesielt et øyeblikk når det stormer som verst i siste kampen, nervøsiteten og utmattelsen er stor hos mange av de eldre spillerne, da kommer en 13-spiller løpende ut på benken med tårer i øynene og blodet renner ut av munnen. Det tar ca. 2 minutter med tørking av tårer og blod når jeg hører, "Jeg er klar igjen". Dere har en vinnerskalle og en innsats som dere må ta med dere videre, og jeg kommer til å følge dere tett fremover. Mulig dere ikke ser det helt selv ennå, men den opplevelsen og erfaringen dere har fått i denne helgen er gull verdt for dere. Fortsett med å være uredd, fortsett med å satse fremover og være tøff i forsvar. Og ikke minst til alle sammen; fortsett med å være et lag om det så er på eller utenfor banen.
Dessverre ser det nå ut for at dette var det siste vi så fra Overhalla G16 på en stund. Vi klarer ikke å sette sammen et lag til neste sesong, men håper virkelig at dere fortsetter å spille håndball for en annen klubb. Dere har fått tilbud om det, og håper at dere tar det. Bygg videre på det dere har opplevd gjennom sesongen, og ta med dere de gode opplevelsene. B-sluttspill, A-sluttspill eller hva det en heter, så spiller det ingen rolle. Det er nettopp dette som betyr noe. Jeg har vinnerinstinkt selv, og hater å tape. Men akkurat dette, det er det som gjelder. Har nok sagt frasen før at det aller viktigste er å delta, men jeg er nok ikke overbevist om at jeg har ment det helt oppriktig.
Denne gangen mener jeg det: Selv med null poeng i kofferten, sitter jeg for min egen del igjen med følelsen av å ha vunnet hele Sundsvall-Cup.
Ærbødigst - Roger"
Takk til Overhalla G16 for historien. Husk at håndball er for alle - og ikke la manglende resultater ødelegge muligheter for å lage minner for livet.
Fra venstre:
Janusz Szpila, Ole-Mathias Mediå Lauvsnes. Petter Fuglår, Fredrik Rosenfors, Mattis Galguften Aunet, Imre-Johannes Mediå Lauvsnes, Jan Magnus Bråthen, Joachim Rian, Jon Martin Kristiansen, Oskar Faksdal Skille, Sondre Haugerøy
Ikke tilstede: Torgrim Mo Saugen, Lars-Martin Hansen, Michael Steffensen Bolkan
Trenere: Roger Rosenfors og Grete Moe
Oppmann: Ann Kristin Vold
