Håndball og integrering
Før de kom til Norge, hadde de ikke hørt om håndball. Nå er snart hele familien håndball-engasjert.
Det er mer enn 13 000 kilometer mellom Mogadishu i Somalia og Berkåk i Rennebu kommune. Det er enorm forskjell i innbyggertall – rundt 1,5 millioner mot knapt 1000. Nesten alt annet er også forskjellig, inklusive et hverdagsliv med krigstilstander og uten idrett mot en fredelig norsk tilværelse – med håndball.
Mohamed, Fardowso og Ahmed (f.v.) er alle godt i gang med håndball, og til høsten skal to av småbrødrene begynne med minihåndball. (FOTOS: Tore Sæther / NHF Region Nord)
Abdirahman (36), kona Sahro (32) og deres seks barn har virkelig hatt en lang reise på alle vis før de ble gjenforenet i Trøndelag. For tro ikke at de reiste samlet og på enkleste måte fra den østafrikanske millionbyen og til landlige Berkåk, åtte mil sør for Trondheim.
De har flyktet fra et land hvor meningsstyring, krig og tørke gjør det mer enn vanskelig å bo – ikke minst når du er journalist, som Abdi, og skriver regimekritiske saker.
Flyktet til Kenya
- Jeg måtte flykte og dro til Kenya. Det var i 2009. Hjemme i Mogadishu satt Sahro og våre fire barn, sammen med min mor.
Mohamed (t.v.) og Ahmed viser frem hvordan scoringer kan markeres...
Abdi fortsatte å skrive kritiske kommentarer om makten i Somalia. Familien i hjemlandet fikk problemer. De fulgte etter til Kenya.
Men dagliglivet i Kenya ble heller ikke bra:
- Barna kunne være ute å leke. Men om vi ville passe på dem, risikerte vi å bli arrestert. Kenyansk politi så på alle oss somaliere som potensielle terrorister. Så om vi ikke ville havne i fengsel, måtte vi betale politiet, og det hadde vi ikke penger til, forteller familiefaren.
Dermed ble det ny flukt. Først dro Sahro og havnet i Norge. Via transittmottak og asylmottak kom hun til Rennebu i oktober 2013.
Familien var heldig i motsetning til mange andre i tilsvarende situasjon fordi ”farmor” hadde et hus hun kunne selge. Pengene ble brukt på flybilletter – til Norge. Familien, som nå telte seks barn, ble gjenforenet i Rennebu i 2015. Minstmann Isman hadde ikke sett sin mor siden han var syv måneder og kjente henne derfor ikke igjen.
Håndball en ny opplevelse
- Her er vi blitt veldig godt mottatt. Det er mange hjelpsomme mennesker i Berkåk, sier en takknemlig seksbarnsfar, som snakker godt norsk allerede og som nå er ferdig med første år på videregående skole med helse- og oppvekst-fag.
Rennebu-gutter under Steinkjer-cup sist sesong. F.v.: Ahmed A. Sheik, Peder Angell, Johan Olav Svahaug, Sigurd Drivstuen, Runar S. Hovin, Mohamed A. Sheik, Matias Ø. Kjeka, Magnus Løvrød og Jesper Vaagen. (FOTO: Privat)
Under Steinkjer-cupen fikk Rennebu en fairplay-pris. Her er noen av jentene fra klubben med Fardowso på laget. (FOTO: Privat)
For søskenflokken fra 13 til seks år, fem gutter og ei jente, har idretten blitt en ny og flott opplevelse. De tre eldste er allerede håndballaktive, to til er klare for minihåndball fra høsten av, og for minstemann, Isman, blir det idrettsskole som første stoppested på veien mot håndballbanen, kanskje...
- Det er i dag 70 flyktninger som er bosatt i Rennebu. I løpet av høsten kommer det ytterligere 10-12. Vi opplever at idretten er en velegnet arena for samspill med allerede bosatte rennbygg. Du kan si at flyktningene får spille på en bane hvor folk allerede er. Integreringen skjer på en enkel og naturlig måte, sier Ragnhild Øverland. Hun er ansatt i rådmannsstaben og er flyktningekoordinator. På fritiden er hun leder av håndballavdelingen i Rennebu IL og kan med stor tilfredshet oppleve hvordan den somaliske familien er blitt en del av den lokale håndballfamilien. Det er også noe Abdi setter stor pris på:
Rennebu et flott sted
- Vi blir hjulpet med mye, lenge ikke minst med skyss til bortekamper, noe vi trengte siden vi ikke hadde bil. I dag har vi vår egen bil og kan derfor selv bidra med kjøring til bortekamper.
- Jeg føler at vi blir en del av samfunnet på denne måten. Men jeg måtte bruke ganske lang tid på å forstå hva ”dugnad” egentlig er; hva betyr ”ta med to kanner kaffe”, sier Abdi med et bredt smil. Nå er han blant de ivrigste i dugnadsgjengen, forteller Ragnhild Øverland:
- At foreldrene bidrar så aktivt, har naturligvis en positiv bieffekt. Med Abdi og familien har vi lyktes veldig godt med integreringen. Barna opptrer i treningsdrakt med ”Rennebu” på ryggen, som ”innfødte” rennbygg.
- Men idrett er ikke bare lek og moro, det koster også...
- Og det er ikke lett å betale for flyktninger som har knapt med penger. Vi har derfor fått kommunen med på å betale årsavgift for innvandrerbarna når det gjelder både fotball, håndball, idrettsskolen og kulturskolen. Vi er også opptatt av at flyktninger ikke skal ha andre rettigheter enn norske barn i familier som har en vanskelig økonomi. Derfor er denne deltager-støtten til kultur-aktiviteter et ledd i det ”normale” integreringstilskuddet de første to årene.
- Det er mulig for familier med dårlig råd å søke støtte hos NAV for at barn skal kunne delta i idrett og kultur. Flyktninger kan fort bli en del av et ”utenforskap” om det første de må gjøre er å gå til NAV. Derfor kan de søke kommunen om den samme støtten som NAV kan gi.
Håndball med hijab
- Vi har sett og hørt mange episoder hvor muslimske kvinners hodeplagg har vært tema. Hva med 10-åringen Fardowso, hun bruker hijab; spiller hun også håndball med hijab?
- Hun gjør det og uten problemer eller kommentarer, i alle fall som vi har registrert. Faktisk har mamma Sahro laget en spesiell håndball-hijab til sin datter, en variant som sitter strammere rundt hodet enn de vanlige hijab’ene, forteller Ragnhild Øverland.
For alle de tre største i søskenflokken fra Mogadishu som nå er ivrige håndballspillere er den for dem nye idretten blitt en artig aktivitet. Men det er kanskje litt vanskelig?
- Nei, da; det går ganske greit, smiler Ahmed på 12 år og får nikkende bifall fra sin ett år eldre storebror Mohamed.
Ahmed (t.h.) og Mohamed i pasningslek med Ragnhild Øverland - flyktningekoordinator i kommunen og håndball-leder i Rennebu IL.
