Landslagsdrømmen
Marie Henriksen deler sine tanker om ungdomshåndball og den store landslagsdrømmen.
Marie Henriksen (23) ble allerede i ung alder utpekt som et av våre mest lovende håndballtalenter. Vi har tatt en prat med Marie for å høre hvordan hun opplevde sine ungdomsår som håndballspiller, og kampen om å nå den store drømmen sin om landslagsspill.
Var det alltid en plan for deg å bli en god håndballspiller?
- Det var alltid en plan å bli best i det jeg holdt på med. Jeg spilte håndball og fotball, samtidig som jeg turnet. Så enkelte dager ble jeg fartende rundt fra den ene treningen til den andre. Men uansett hvilken trening jeg drev med var alltid konkurranseinstinktet på plass. Det å ville bli best og ville vinne - selv på oppvarming.
Blant annet på sosiale medier er det flere diskusjoner om det er riktig at unge utøvere i 15-17-årsalderen driver med allsidig trening. Hva er dine tanker rundt denne debatten?
- Jeg er veldig glad for at jeg drev med flere idretter og var allsidig. En fotballkamp var for eksempel en del av den fysiske biten som ga meg fortrinn fra andre håndballspillere som kun drev med en idrett. Men det er heller ikke en hemmelighet at skal du bli veldig god i noe, må du bruke mye tid på det – over tid, så etter hvert må man nok satse mer på en idrett for å komme til det øverste nivået.
Egentreningen har ikke alltid vært en lek
Håndballtreninger, fotballkamper og flere timer i turnhallen. Hadde du tid til egentrening, og har du noen råd til hvordan andre unge og håpefulle bør trene ved siden av håndballen?
- Da jeg spilte håndball i Trond IL hadde vi en egen fysisk trener som passet på at vi trente godt og riktig. Det finnes mange der ute i Idretts-Norge som er gode på fysiske opplegg, så mitt råd er å høre med en av disse. Når man har fått et opplegg, kan flere på laget gå sammen og trene. Eller så kan man delta på gruppetimer. På den måten blir treningen både sosialt, samtidig som man får ”pushet” hverandre.
For en utenforstående kan Marie oppfattes som veldig motivert, med stor treningsvilje og et "naturtalent" i løping. Slik har det ikke alltid vært:
- Det verste jeg visste var løpetrening. Jeg hata det. Etter hvert innså jeg at det var en del av det å bli god. Løpetrening var viktig for å bli god, så jeg måtte lære meg selv til å bli glad i det. Testing er også en del av dette. Test er ikke alltid like artig – og man kommer aldri til å bli glad i det, men det er et viktig verktøy for å bli bedre.
Er testing en stor del av hverdagen til en eliteserieutøver i håndballen?
- Den var det spesielt på yngre landslagssamlinger. Der følte jeg det var testing en gang i måneden. Er det egentlig riktig? Alle vet jo testingen er til for å måle forbedring, men jeg ville bli best hver gang. Det var ikke noe jeg gledet meg til på samlingene. Når testene var gjennomført var det god stemning i laget, og vi alle var veldig glade for at samlingene endelig startet for fullt. Etter at jeg ble seniorspiller har jeg innsett hvor viktig testing er for å regulere og utvikle treningene.
Samlinger som motivasjon
Marie slo gjennom som Byåsen-spiller allerede som 16-åring. Marie har allerede en bemerkelsesverdig lang landslagskarriere bak seg. Hun har spilt flere kamper for både ungdoms- og juniorlandslaget, samt en rekke kamper i Postenserien (Nå: Bringserien), Sparserien (Nå: Lerøyserien) og på Bylag og Regionslag her i Region Nord:
- Samlingene synes jeg var utrolig artig. Bylag og Regionslag var det som faktisk ga meg motivasjonen til å ville gå til Byåsen Elite.
Var du aldri redd for at det kunne bli for mye for deg?
- Det var veldig mye en periode. Jeg deltok på A-lagstreninger, Postenserien og Sparserien, i tillegg til alle samlingene. Dermed ble det til slutt gjort tilpasninger som at jeg kun deltok på kampene i Spar, men trente med A-laget. Så kom jo juniorlandslaget i tillegg. Da kan det bli litt mye, så det burde kanskje vært litt restriksjoner på aktivitetene.
Det kan være utviklende, motiverende og inspirerende at spillere får muligheten til å hospitere hos eldre lagmiljøer. Henriksen ble tidlig utnevnt til å spille med laget som er året eldre grunnet sammenslåing av årsklassene i sin klubb, men hun ser derimot ikke hospitering som et ”must” for å bli god:
- Det er egentlig litt individuelt. Det viktigste er å være i et miljø hvor man får spilt på sitt nivå. I Trond IL hadde vi et lag som satset, og et som ikke gjorde det. Jeg hospiterte kun i årskullet over, da vi ikke hadde flere eldre lag.
Marie Henriksen har blant annet blitt kåret til "Årets midtre bakspiller" på Årets lag, Grundigligaen 2015/16. Foto: Robert Magnussen
- Jeg ofret ikke noe; jeg tok et valg
På Ungdomsidrettskonferansen fikk du spørsmål om hva du føler du har ofret for å bli så god i din idrett. Hva er egentlig dine tanker om dette?
- Jeg føler ikke jeg har ofret noe eller prioritert noe bort. Jeg tok et valg. Jeg har valgt å ville bli en best mulig håndballspiller. Når det gjelder akkurat dette spørsmålet, tror jeg de fleste tenker på det sosiale. Hvis man virkelig har lyst til å være mer sosial, så får man det til.
Ved siden av toppidrettshverdagen sin har Marie denne våren fullført bachelor på Sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Det er ikke alle det passer å studere eller jobbe ved siden av, men Marie har vært veldig glad hun tok valget om å studere i tillegg:
- Det er noe flere kan få til. Det handler derimot å strukturere hverdagen sin bedre. Blant annet kunne nok storesøsteren min, Tine, blitt veldig god, men hun ville ikke legge bort det sosiale. Det synes jeg forresten er helt greit. Noen vil satse, og andre vil ikke det, legger Marie til.
- Det var også perioder hvor andre var ute eller hadde filmkvelder, hvor jeg måtte prioritere søvn. Jeg var såpass sliten i perioder at jeg måtte roe ned aktiviteten min.
Ble søvn en prioritet for deg?
- Jeg fant ut at for å kunne prestere på det nivået jeg ville på håndballbanen var jeg nødt til å velge å få nok søvn. Så ja, man kan si jeg prioriterte søvn.
Etter en Europa Cup kamp mot Hypo i mars 2014 uttalte Hypos trener, Morten Soubak (som trente Brasil til VM-gull i 2013) at Marie er en spiller av "verdensklasse"! Det å bli beskrevet som en spiller i verdensklasse – hadde du alltid en selvtillit med deg på banen?
- Hvis jeg hadde dårlige kamper, tok jeg alltid med meg kampen hjem. Men det var mest fordi jeg var skuffet, og fordi jeg ville gjøre det bra. Fokuset ble derfor alltid flyttet til ”Ny kamp, nye muligheter.”
- Jeg hadde litt presset også. Som ung var jeg på mange samlinger osv., så jeg følte jo jeg måtte prestere deretter.
Har du noen siste tips til unge og lovende utøvere der ute, som sitter med den samme drømmen du hadde for 10 år siden?
- Det er viktig at man trener riktig, og er med hele veien. Man må ikke nødvendigvis være den beste på laget for å bli god. Man trenger treningsvilje, legge ned innsatsen – og så lenge det er artig: så kjør på!
Vi ønsker Marie og andre håpefulle utøvere masse lykke til videre i sin vei om å nå drømmen sin.
