Historien om NHF

Hvem oppfant håndballspillet?

Hvem oppfant egentlig håndballspillet? Det er et godt spørsmål. Jo mer man forsøker å undersøke dette, desto vanskeligere er det å besvare. Hvis vi setter følgende kriterier for et håndballspill

1. Det må eksistere regler for å kalle det et håndballspill
2. Det er om å gjøre å lage mål og hindre motstanderen i å score mål

Hvis vi aksepterer at disse kriteriene må tilfredsstilles for at vi kan kalle spillet for et håndballspill, ble sporten ”oppfunnet” av en professor ved Prahas universitet, Dr. Jozef Klenka, i 1892, men tsjekkerne har aldri påberopt seg farskapet.

Når det er snakk om tilgjengelige regler for et spill kalt håndball, er den danske gymnastikklæreren og senere løytnanten Holger Nielsen ubestridt først ute. I 1906 ga han ut på Idrættens Forlag sitt lille hefte ”Vejledning i Haandbold”, men innen Holger Nielsen kom så langt, må han selvsagt ha spilt håndball uten trykte regler. Den første håndballkamp beskrevet i Danmark foregikk på Ordrup Cyklebane i august 1903, mens det første fotografi av en håndballkamp stammer fra den danske byen Randers i 1904.

Også i Tyskland ble det spilt håndball på et tidlig tidspunkt. Den første utgaven av ”Feldhandball” (11-manns utendørshåndball) ble utarbeidet i 1912 av tyskeren Hirschmann, generalsekretær i det internasjonale fotballforbundet (FIFA). Banen var 80 x 40 meter , og målet 5 x 2,10 meter. Målgården var åtte meter og det ble spilt med offsideregler. Dette var imidlertid håndballspill forbeholdt menn. Kvinner og ungdom spilte håndball på en bane som var mer lik den vi har i dag, 40 x 20 meter og målene var 2,5 x 2 meter. I 1919 fikk den tyske idrettslæreren Karl Schelenz Heisers ”kvinnfolkball” omstrukturert til en mer ”moderne” for for konkurranseidrett, nemlig Feldhandball.

På kongressen til Det internasjonale friidrettsforbundet (!), IAAF, i Haag, Nederland i 1926 ble det oppnevnt en komité til å utarbeide internasjonale regler for utendørs 11-mannshåndball. Året etter, i 1927, ble International Amateur Handball Federation (IAHF) etablert i forbindelse med sommer-OL i Amsterdam. Norge var ikke med i starten, men følgende land var representert: Danmark, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Sverige, Tyskland, Østerrike, Canada og USA. I 1936 hadde IAHF allerede 23 medlemsland og sporten fikk internasjonal oppmerksomhet i forbindelse med at 11-mannshåndball sto på programmet i Berlin-OL det året.

I forbindelse med Berlin-OL i 1936 ble det etter sigende foretatt valg på demokratisk vis i IAHF, men resten av dette forbundets levetid ble medlemmene stort sett oppnevnt av den tyske riksdagen. IAHF ble da identisk med Det tyske håndballforbundet. Da 2. verdenskrig var over, fantes ikke lenger noe internasjonalt håndballforbund, så med initiativ fra Sverige ble det i 1946 stiftet et nytt internasjonalt håndballforbund (IHF). Åtte land møttes til den første kongressen i København: Danmark, Finland, Frankrike, Nederland, Norge, Polen, Sveits og Sverige. Det har skjedd en voldsom utvikling siden den gang, og i dag teller IHF 145 medlemsnasjoner.

Pionérårene i Norge

Ikke noe idrettsforbund her i landet er blitt stiftet på så spinkelt grunnlag som Norges Håndballforbund da det ble organisert i 1937. Det fantes da bare to klubber som drev denne form for idrett, Sportsklubben Arild og Ullern skiklubb.

Interessen for håndballspillet fikk vi først og fremst under den olympiske håndballturneringen i 1936, der fem europeiske nasjoner og USA deltok. Forut for dette hadde imidlertid en type fotball-preget håndball vært spilt i diverse skolegårder rundt omkring i Norge. Allerede i 1922 utkom ei bok her i landet hvor også håndball var viet et eget kapittel. Den var skrevet av Hans Hegna, senere et velkjent håndballnavn. Boka het ”Friluftsleik og idrett for skoleungdom” og ble spredd til en rekke av landets folkeskoler.

I Tyskland, Danmark og Sverige hadde håndballspillet vært drevet i mange år uten at noen i Norge hadde fått særlig kjennskap til det. Ildsjelen Øyvind Mørck Smith, medlem i Arild, reiste i 1936 til Göteborg og fikk Redbergslid Idrottsklubb, som hadde vært svensk mester i håndball et par år, til å besøke Oslo for å propagandere for dette nye ballspillet. Søndag 11. oktober 1936 ankom Redbergslids Idrottsklubb med to lag for å vise nordmenn hva håndball egentlig gikk ut på. Tennishallen på Skøyen i Oslo ble benyttet, en sal svenskene syntes var noe liten med sin lengde på 24 x 15 meter, men svenskene mente allikevel de skulle få vist frem det fascinerende håndballspillet med stor fart og spenning. De vel 200 tilskuerne ble imponert og de få fremmøtte fra pressen ga god omtale i avisene. ”Her var noe nytt og spennende som også vi i Norge burde kunne utvikle til å bli en virkelig masseidrett, ikke minst for piker og damer som ikke hadde noen idrettsgren å samles om i den varme årstiden.”

Det første norgesmesterskapet for kvinner ble arrangert i 1938 og Nordstrand ble de første norgesmesterne da de vant 1 - 0 over Bækkelaget i finalen. I 1939 ble det første norgesmesterskapet for menn arrangert med Arild og Nordstrand i finalen. Arild vant med 6 - 5.

Håndball - en kvinneidrett i Norge

To overskrifter i media i 1939 kan stå som symbol på håndball som en kvinneidrett her til lands. Den første er fra daværende Tidens Tegn og den andre fra et utgått kvinneblad, Urd.

”Endelig DEN RETTE SPORT for kvinnene” ”HÅNDBALL er blitt damenes fotball”

De som leser dette med et skarpt blikk kan få tak i noe av forklaringen på utviklingen av håndball i Norge. Samme idrett ble for eksempel en mannsidrett i Tyskland og Sverige. Hvis vi vil forstå dagens håndball i et samfunnsmessig perspektiv, må vi se på dens historie.

Det var ingen tilfeldighet at håndball i Norge, Sverige og Tyskland utviklet seg forskjellig. Idrettens tilbud til de to kjønn var den gang ulik i de tre landene. I Sverige og Tyskland hadde kvinne-friidrett flere utøvere enn i håndball. Norske kvinner hadde dessuten færre idretter å velge mellom enn sine konkurrenter i Sverige og Tyskland. Dessuten var håndball det første lagspill for kvinner i Norge. Kvinner i Tyskland ble i 1925 anbefalt å spille kurvball istedenfor håndball, fordi sistnevnte var for ”maskulint”. Norske menn hadde imidlertid i 1937 tre lagidretter utenom håndball: først og fremst fotball, men også bandy og ishockey. I Norge spilte man dessuten ”bare” 7-manns håndball, mens de ”store gutta” i Sverige og Tyskland spilte 11-manns håndball. Det var det som var målet.

Laila Schou Nilsens sentrale rolle Den verdenskjente idrettsstjernen var viktig for håndball-kvinnene. Uten henne hadde kvinnehåndball lenge blitt omtalt som ”lek” og ikke seriøs idrett i media. Hun bygget opp kvinnehåndballen i Grefsen før og etter krigen. I en turnering i april 1940 - like før nazistene okkuperte Norge - laget hun 17 av lagets 20 mål. I forkant av NM året før hadde Aftenposten denne overskriften: ”Nordstrand mot Laila i finalen”. I tillegg til å være en suveren spiller, arrangerte hun vellykkede håndballturneringer, var lagleder, av og til trener, uoffisiell og senere offisiell administrator på forbundsplan.

Håndball og mediene

I dagens medieverden står og faller medieinteressen med personlighetene, og de har det vært mange av i norsk håndball. Men det har ikke alltid vært slik. Så lenge journalistene hadde preferanser i andre idretter, var det ikke lett å få den oppmerksomheten som håndballen ønsket seg.
Da håndball flyttet innendørs i 1955, trodde man nok at situasjonen ville forandre seg. Men ski og skøyter var ingen lettere motstandere enn sommeridrettene, og nykommerne tapte igjen. Så kom fjernsynet i 1960, og en ny mulighet åpnet seg. Men heller ikke i TV var det lett å få innpass, selv om NHF var blant de forbund som hadde avtale med NRK allerede fra starten av. Med TV åpnet det seg likevel nye muligheter for å finansiere idretten, særlig på topplanet. Det reklamefrie NRK, som den gang hadde monopol, motsatte seg all reklame som ikke allerede fantes i hallene. Reklamen skulle ikke være rettet mot seerne, som skulle få et mest mulig rent bilde. Men en bortekamp mot Danmark skulle TV-overføres, og det norske landslaget stilte med draktreklame. Diskusjonene var tilspisset og endte med at kampen ble aldri vist i norsk fjernsyn. Ikke mange ukene etter var imidlertid draktreklame et faktum.
Et annet stridsspørsmål var direktesendte eller forskutte sendinger. Fjernsynet stjal publikum, ble det hevdet. I denne saken lå Håndballforbundet i forkant av utviklingen og aksepterte direkte sendinger. Utviklingen har vist at idretten godt tålte å stå på egne ben, bare begivenheten var sentral nok. Publikums nese for god underholdning sviktet ikke.
NHF ble etter hvert ett av de særforbundene som hadde årlige avtaler med NRK. I 1986 skulle NRK overføre Norges innledende kamper i VM for kvinner i Nederland, og Håndballjentene gikk fra seier til seier. Ekstrasendinger måtte til og program ble flyttet i beste sendetid for å gi plass til Håndballjentene – direkte! Da bronsemedaljen var et faktum, hadde idretts-Norge fått nye yndlinger. I årene som fulgte begynte nye TV-kanaler å gjøre seg gjeldende. Idretter som ikke tidligere hadde hatt prioritert i fjernsyn, så nye muligheter i den nye mediesituasjonen. TV2 kom i 1992 og ble NHFs nye samarbeidspartner på 2000-tallet. TV bifaller publikum og underholdning, sponsorene gjør det samme. Oppgaven for NHF er å levere produktet hele tiden, slik at det minst er selvfinansierende. Men det er klart at TV sitter med hovedtyngden av makten i dette mediespillet som håndballen som underholder er en del av. I praksis betyr det at flest mulig får se produktet, enten live eller på TV, og publikumstallet er igjen avgjørende for NHFs samarbeidspartnere som bidrar med finansieringen.

Sponsorvirksomheten Norsk håndball utviklet stor interesse i sponsormarkedet fra slutten av 1970-tallet. Idretten kan vise til tøff kroppskontakt, spektakulære scoringer, action i 2 x 30 minutter, et lagspill som setter høye krav både til spilleforståelse og tekniske ferdigheter, og hvor begrepet Fair Play har stor gjennomslagskraft. Alt dette ga en eventyrlig mulighet til å bli en stor verdensidrett. Norsk håndball startet gradvis med å etablere sponsorkontakt gjennom driftsavtaler i bank og forsikring. Avtaler som senere utviklet seg til å bli sponsorengasjementer knyttet til turneringer arrangert i Norge. Mange husker Polar Cup som er forløperen til dagens Møbelringen Cup for kvinner og Bring Cup for menn.
Håndballens definitive gjennombrudd mediemessig kom da Håndballjentene under ledelse av Sven-Tore Jacobsen tok bronse i A-VM i Nederland 1986. I samme mesterskap ble det også gjennomslag for et genserkledd publikum, den gang i rødt med Posten - en aktiv medspiller. Det er verdt å nevne at Posten – etter en nesten 10 års fravær som sponsor, kom tilbake i 2008, fremdeles med sine røde gensere på tribunen.
Sponsor Service var tidlig aktiv i forhold til avtaleformidling og utvikling av håndballens reklamemuligheter. Selskapet utviklet, i nært samarbeid med NHF, en sponsormodell som ga gode muligheter for fleksibilitet til å ivareta sponsor/kundens behov om tilpasning til egen bedrift og reklamemønster. I dag er salgsarbeidet tilbakeført til Markedsavdelingen i Norges Håndballforbund. Gjennom opprettelsen av nye kommersielle fjernsynskanaler i Norge, er det blitt mer aktuelt å fokusere på seertall i tilknytning til de ulike sendingene. Norsk håndball har i denne sammenheng markert seg som en av idrettene som har desidert høyest seertall, og over halvannen million seere så på TV da VM-finalen i 1999 på Lillehammer ble spilt og Håndballjentene gikk til topps. Både NRK og TV 2 har håndballkamper på listen over de mest sette tv-programmer noensinne.  

Regionssamarbeid

Siden de første håndballkretsene så dagens lys i 1945 og 1946, hadde norsk håndballs krestorganisasjon stort sett vært uendret (med unntak av Region Midt-Norge, som i 1995 ble regionalisert som et prøveprosjekt) fram til håndballtinget i 2003, hvor det ble besluttet en endelig overgang fra kretsorganisering til regionsorganisering av norsk håndball.

Allerede på Forbundstinget i 1993 ble Forbundsstyrets langtidsplan, hvor det under punktet om regionalisering blant annet het at det i perioden 1993 - 1994 er et arbeidsmål for forbundsstyret å "etablere funksjonelle og hensiktsmessige regioner som kan løse fellesoppgaver og styrke kontakten mellom ulike ledd i organisasjonen", og å "utvikle regionene til et virkemiddel for å effektivisere administrative rutiner, økonomisere med ressursbruken i teknisk/administrative gjøremål og øke takten i klubbutviklingsarbeidet".

Forbundsstyret nedsatte derfor et eget utvalg, regionaliseringsutvalget (REGUT) med Kåre Geir Lio som leder. Dette utvalget fikk i oppgave å fremme forslag til en ny organisasjonsstruktur i norsk håndball basert på forbundsstyrets (og Forbundstingets) forutsetninger.

REGUT startet våren 1995 et forprosjekt hvor alle kretsene i Midt-Norge (Helgeland, Nord-Trøndelag, Trondheim, Sør-Trøndelag, Nordmøre & Romsdal og Sunnmøre deltok). Resultatet av forprosjektet ble et forslag om at de seks deltagende kretsene fra og med sesongen 1995-96 som et to-årig prøveprosjekt skulle inngå i en felles administrativ enhet, NHF Region Midt-Norge (RMN). Forbundsstyret sluttet seg til dette forslaget, og prøveprosjektet ble iverksatt sommeren/høsten 1996. Et lignende prosjekt ble iverksatt i Nord-Norge, hvor kretsene Finnmark, Trons og Nordland slo seg sammen til NHF Region Nord-Norge fra sesongen 1997-98. På Forbundstinget i 2001 var det et klart flertall for en overgang fra kretsorganisering til regionsorganisering av norsk håndball. Etter dette Forbundstinget ble også Region Sør-Norge etablert, slik at vi før Forbundstinget 2003 hadde 3 fullt operative regioner, i tillegg ble NHF Region Hedmark og Oppland regionalisert i denne perioden. Samtlige operative regioner viste at omleggingen førte til en frigjøring av ressurser til utviklingsorienterte oppgaver. På Forbundstinget i 2003 ble det vedtatt at alle gjenværende kretser skulle være etablert som regioner innen 30.06.2004. Et 11 års regionaliseringsarbeid var endelig vedtatt.

Fra mai 2004 har NHF 7 regioner: 

NHF Region Nord NHF Region Midt-Norge NHF Region Vest (Hordaland og Sogn og Fjordane) NHF Region SørVest (Vest-Agder, Aust-Agder og Rogaland) NHF Region Sør (Telemark, Vestfold og Buskerud) NHF Region Øst (Oslo, Akershus og Østfold) NHF Region Innlandet (Hedmark og Oppland)

Kilde: Norsk håndball gjennom 60 år 1997 (NHFs jubileumsbok)