Fant tilbake til idretten etter terrorangrepet
For Ole Martin Prebensen Tanberg ble prideterroren i 2022 et vendepunkt som førte han tilbake til idretten.
GJESTEKOMMENTAR: Terrorangrepet 25. juni 2022 skapte en intens frykt, stor sorg og ensomhet i meg, men også et ønske om å tilhøre et miljø og å bidra til å endre verden. Det var da håndballfamilien omfavnet meg.
Jeg følte meg alltid litt annerledes da jeg vokste opp. I Drammen, der jeg kommer fra, var du liksom ikke ordentlig gutt om du ikke spilte fotball eller bandy. Ikke til forkleinelse for fotballen eller bandyen, men jeg likte ingen av delene. Jeg ville helst hoppe strikk med jentene.
Heldigvis har jeg foreldre som ønsket at jeg skulle oppleve den sammen gleden som de hadde hatt gjennom idretten.
Fant glede i sykling som barn
I 10-årsalderen, etter noe pisk og en god del gulrot, overtalte de meg til å begynne med alpint. Det var gøy! Men, det var først da jeg fant syklingen at jeg kjente på den store idrettsgleden.
Jeg fikk en trenertrio og lagkamerater som trodde på meg. Sammen satte vi oss mål, og jeg mestret!
Vi var ett lag som sammen siktet oss mot toppen av pallen. Selv om syklingen var mitt fristed, så ble det også mitt gjemmested. Jeg gjorde noe jeg var god på, men skjulte den jeg visste jeg var innerst inne.
Det var mange fantastiske idrettsutøvere og forbilder i min barndom, men ingen av dem var skeive. Ingen i idretten var skeive. De homoene jeg så, ble mobba, fordi de var annerledes. Det var jeg også redd for å bli.
Det var først da jeg så noen homoer spille håndball på TV, at jeg skjønte at det var andre som meg der ute. Sånne som elsket idretten sin, og som likte andre gutter.
«Redd for at det ikke var plass til hele meg»
Raballder håndball var banebrytende med sin TV-serie i 2006, men det var ingen banebrytende holdningsendring på min idrettsarena. Jeg var redd for at det ikke var plass til hele meg, og som 20-åring pensjonerte jeg sykkelen for godt.
20-årene mine brukt jeg på å finne meg selv. Som 23-åring kom jeg ut av skapet, men det var først noen år senere at jeg begynte å føle meg trygg i meg selv og min legning. Og jeg savnet fortsatt idretten og de gode lagkameratene.
For to år siden bestemte jeg meg for å gå i Pride-paraden i Oslo for aller første gang. Jeg husker følelsen jeg hadde i kroppen da jeg kom inn i Pride Park dagen før.
Jeg kjente meg stolt, og Pride Park føltes litt som å komme hjem. Det var en fantastisk vakker sommerkveld!
Senere på kvelden danset jeg meg bort til London Pub. London var blitt et nytt fristed, der jeg kunne være hele meg. Men, den vakre sommerkvelden ble brått veldig mørk.
Terroren fikk meg til savne et miljø
25. juni 2022 er for meg, som for mange andre skeive, en tung dag å bære med seg. En intens frykt, etterfulgt av en enorm sorg. Og en ensomhet.
Jeg brukte sommeren på å bearbeide det som hadde skjedd. Skuddene hadde vekt noe i meg. Et engasjement til å skape en endring og et savn etter et miljø å være en del av, begynte å vokse frem.
Litt ved en tilfeldighet så jeg en invitasjon til en åpen trening i Hovseterhallen. Det var Raballder håndball som inviterte.
Som den bråkjekke 34-åringen jeg var, tenkte jeg: «Men det å løpe og kaste ball, det kan da ikke være så vanskelig?» Så feil kan man ta!
Det som møtte meg i Hovseterhallen har jeg aldri møtte på noen annen area. Jeg ble tatt imot av en håndballfamilie med de mest åpne armene. De ønsket at jeg skulle lykkes i min nye idrett, og de aksepterte meg for alt jeg er.
Det er vel sant som de sier; at etter regnet kommer solen og regnbuen, og i enden av regnbuen finner du gull.
Funnet min plass i håndballen
I Raballder har jeg funnet min plass. I dag er jeg styreleder av klubben. Det er jeg ufattelig stolt av! Ikke bare får jeg lære og drive en idrett jeg elsker, men jeg gjør det med lagkamerater og venner som er så ulike, men allikevel akkurat sånn som meg.
Men, det kanskje beste med å være leder av Raballder håndball er at jeg får bruke mitt engasjement til å jobbe for en mer inkluderende og mangfoldig idrett.
Jeg drømmer om en idrett der det ikke spiller noen rolle hvordan du identifiserer deg, eller hvem du elsker. En idrett der det kun er idretten som teller, både i bredden og på toppen. En idrett uten fordom og frykt, fylt med mestring, aksept og idrettsglede for ALLE!
Happy Pride!
Kommentaren ble først publisert på idrettspolitikk.no og er en bearbeidelse av innlegget artikkelforfatteren holdt på 'Regnbuefarget idrett – En inkluderingskonferanse' 24. juni 2024.
