Favorisert og annenrangs?
Kronikk om kvinners erfaringer som trenere i norsk håndball.
Kvinner er i flertall blant norske håndballtrenere, men hvorfor er det så få av dem på høyt nivå? Får de ikke muligheten eller har de ikke lyst?
På oppdrag fra Norges Håndballforbund har jeg gjennomført en studie av kvinners erfaringer som trenere. Jeg har intervjuet 20 kvinner fra forskjellige steder i landet, med mye trenererfaring på ulike nivåer. Dette gir naturligvis ikke grunnlag for generaliseringer, men intervjuene kan gi noen pekepinner på viktige erfaringer. Jeg vil løfte fram to aspekter ved kvinners erfaringer som trenere.
For det første er det en dobbelthet i deltakernes fortellinger. Mange har svært positive erfaringer som trenere i norsk håndball og de opplever at kvinner løftes fram. Flere kjenner til at kvinner kan bli prioritert framfor menn til plass på trenerkurs, og at det noen ganger kan være en fordel å være kvinne – selv om det også er stort ubehag knyttet til fornemmelsen av å få muligheter fordi man er kvinne. Enkelte mente også at dommere og andre trenere kan være ekstra greie med dem fordi de er kvinner, og understreket at de ikke ser på seg selv – eller vil bli sett på av andre – som offer eller undertrykket som kvinnelige trenere.
På den andre siden fortalte svært mange også om negative erfaringer. De fortalte om å bli skjelt ut av dommere som mislikte kritikk fra dem, mens mannlige trenere kunne rope og kjefte mye mer og mye høyere, uten å få tilsnakk. Noen fortalte om å bli skjelt ut etter kamp av såkalte «satsefedre» som var misfornøyde med deres disponering av laget. De kunne også bli skjelt ut av den mannlige trenere på motstanderlaget for å ikke ha «kontroll» på egne spillere, og noen mente at enkelte mannlige trenere oppførte seg dårlig fordi de mislikte særlig sterkt å tape for et lag med en kvinne som trener. Mange fortalte dessuten om mannlige trenere for motstanderlag som hilste på deres mannlige lagkontakt eller assistenttrener før kamp, og antok at vedkommende var lagets hovedtrener, mens de selv ble tatt for å være «flaskefyller». Flere lo dette bort og syntes det var mer latterlig enn ydmykende. Men flere mente at de mannlige trenerne burde vite bedre og overså dem med overlegg. Fortellingene om negative erfaringer var forbløffende like på tvers av nivå og geografi.
Det er noen åpenbare dilemmaer knyttet til denne typen studier. For det første er mine valg helt avgjørende. Jeg kunne valgt å legge hovedvekt på de positive fortellingene fra intervjuene. Dem var det mange av: Deltakerne fortalte om en idrett de elsker og om hvor stor glede det gir dem å være trener. Men jeg kunne også valgt å legge hovedvekt på de negative erfaringene. Begge fortellingene var imidlertid sterke og tydelige i intervjuene og det ville være uredelig å ikke løfte fram begge. For det andre er det et åpenbart dilemma knyttet til forholdet mellom forekomst og omfang:
Utskjelling og usynliggjøring av kvinner som er trenere, forekommer. Men omfanget kan jeg ikke si noe om basert på 20 intervjuer. Noen av kvinnene knyttet de negative hendelsene til konkrete menn som «bare er sånn». Flere mente dessuten at alder hadde betydning; kombinasjonen av å være ung og kvinne gjør trenere særlig utsatte. Mitt inntrykk er at usynliggjøring og utskjelling var velkjente erfaringer, men at det ikke forekommer ofte.
Det andre jeg vil løfte fram fra intervjuene er at tydelige forventninger om kjønnsforskjeller trer fram på flere måter. Kvinnene forteller at det forventes at de tar hovedansvaret for det emosjonelle og relasjonelle arbeidet rundt spillerne. Deres mannlige kollegaer får ikke samme type henvendelser fra spillere og foresatte. Deltakerne setter pris på dette arbeidet, men det er samtidig tidkrevende. Flere synes mannlige trenerkollegaer slipper unna ekstraarbeid – men det er også verdt å peke på at mannlige trenere kan vegre seg for å gå inn i tett relasjonsarbeid av frykt for anklager om upassende oppførsel. Videre forteller flere at de synes det er enklere å trene gutter enn jenter, fordi det er mer styr og drama med jentene. Guttene tåler krav og tydelige beskjeder bedre, mener de.
Enkelte fortalte imidlertid at jenter som de selv har trent fra de var små, er formet gjennom samspill med dem og derfor kan trenes slik de ønsker. En annen kjønnsforskjell knyttes til at kvinner generelt antas å ha dårligere selvtillit enn menn. Flere tror dette er en viktig årsak til at det er få kvinner blant trenere på toppnivå. Det er imidlertid svært få som sier at det gjelder dem selv.
«Kvinnen med dårlig selvtillit» finnes som en veldig tydelig figur i intervjuene, men hun finnes knapt empirisk. Ytterligere en forskjell er knyttet til framtidige trenermuligheter: De aller fleste ser for seg at de må trene kvinnelag dersom de skal være trener på høyt nivå, mens menn kan trene både kvinner og menn på høyt nivå. En siste forventning om kjønnsforskjeller er knyttet til foreldreskap. Mange forteller at foreldreskap forventes å få en helt annen betydning for kvinner enn for menn. Enkelt sagt forventes kvinner å slutte som trenere hvis de får barn, mens menn antas å kunne fortsette som før. Siden jeg kun har intervjuet kvinner, vet jeg ikke hva menn ville sagt til dette. Jeg gjetter at det vil være generasjonsforskjeller. Men kvinnene forteller om dette som en etablert forventning, og dette kan ha betydning for hvordan klubber tenker omkring rekruttering av trenere.
Mange kvinner opplever å være ettertraktet som håndballtrenere. Samtidig trer det fram svært tydelige forventninger om kjønnsforskjeller i intervjuene som jeg har gjort. Mye tyder på at grunnleggende diskusjoner, både blant trenere og ledere på ulike nivåer, omkring hvordan kjønn på forskjellige måter antas å ha eller få betydning, er avgjørende dersom håndballen – og norsk idrett – skal komme videre i arbeidet med å få økt andel kvinner blant trenere på høyt nivå.
Åse Røthing
Professor ved OsloMet
E-post: aserot@oslomet.no
Denne kronikken ble først publisert i VG (papirutgaven) 13. mars.
