- Det største jeg har opplevd på idrettsbanen
Kaptein på Rullestollandslaget, Steinar Vedå, ser tilbake på lagets debutmesterskap.
- Det var stort å få oppleve guttedrømmen om å spille for landslaget. Å høre nasjonalsangen før kamp er et minne jeg aldri vil glemme.
Knappe to uker etter at Rullestollandslaget sikret bronse i sitt første mesterskap, er Steinar Vedå fremdeles ikke sikker på at det har gått opp for ham hva han har vært med på.
- Det var utrolig stort å ta bronse i EM/VM, jeg vet ikke helt om det har gått skikkelig opp for meg enda. Jeg er utrolig stolt over det vi som lag har fått til på så kort tid, og det ga absolutt mersmak, sier han.
Det norske laget åpnet mesterskapet mot europamester Kroatia i en kamp som var preget av nerver og stor respekt, og som endte med tap. Deretter tok Norge tre seire på rad, mot Pakistan, Spania og Ungarn, og sikret direkte avansement til semifinalene.
- Semifinalen mot Nederland var nok den kampen vi møtte mest motstand i. Her ble vi et nummer for små og tapte mot et klart bedre lag.
Dermed ventet India i kampen om bronse.
- Bronsefinalen er nok det største jeg har opplevd på idrettsbanen. Vi gikk inn i kampen med tro på at vi kunne vinne, men kampen startet ikke helt som planlagt. Vi glapp i forsvaret og fikk ikke ting til å stemme fremover. Å gå til pause på stillingen 2-8 var litt nedtur, så vi sa til hverandre at vi fortsatt kunne vinne kampen, men jeg vet ikke om noen av oss egentlig trodde på det, forteller kapteinen.
Litt ut i andre omgang justerte Norge forsvaret og klarte å stoppe Indias angrepsspill. Samtidig satte de noen viktige baller i nettmaskene på motsatt banehalvdel.
- Selvtilliten vokste, og håpet var plutselig til stede. Vi tok innpå, men jeg tror ikke vi hadde helt troen på at vi skulle ta dem igjen før siste ball satt i nettet med to sekunder igjen og det ble uavgjort.
Følgelig var det klart for straffekonkurranse i Portugal.
- Det var litt hektisk før straffekonkurransen siden vi aldri har vært med på dette og knapt nok har øvd på straffer, men vi hadde flyt og selvtillit da vi gikk inn i konkurransen. Å se målvakt Kent redde den siste straffen utløste ville jubelscener, og jeg tror egentlig ikke vi visste helt hvor vi skulle gjøre av oss.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Rullestollandslaget fikk mye å juble for i sitt første mesterskap. Foto: Peter Spark / PhotoReport.in
I dag ser Steinar tilbake på mesterskapet som en veldig positiv opplevelse.
- Jeg sitter igjen med en utrolig god følelse. Vi (trenere, støtteapparat og spillere) klarte å skape en utrolig god lagfølelse på tross av at vi bare har hatt noen få samlinger sammen. Det har vært en bratt læringskurve for alle, men vi kom oss fint gjennom det. Jeg må spesielt dra frem Laila Horgen som slukket brann på brann der nede mens vi kunne slappe av og tenke på det sportslige.
Kapteinen håper dette kan være starten på et nytt håndballeventyr for Norge.
- Når man har vært med på å vinne bronse i et mesterskap, er det jo naturlig å se fremover og ønske å klatre enda lengre opp på pallen. Bare tenk på hva vi kan få til om vi får mulighet til å trene sammen over tid, når dette er det vi klarer etter noen få samlinger! Om sporten blir tatt opp som en paralympisk gren og laget får lov til å satse mot dette, så kommer vi til å få stor interesse.
- Håndball er stort i Norge, så jeg tror vi kan bidra til å få mange nye unge parautøvere her til lands dersom det satses på landslag. Om jeg har fått være en liten del av et stort eventyr for håndball og paraidrett generelt, så er det utrolig stort for meg, sier Steinar.
