Er du god nok, er du gammel nok(!)?
Det er egentlig feil at en bekymring skal fylle det meste av denne evalueringen av herrenes internasjonale uke.
Av Claus Dalgaard-Hansen, talentsjef, yngre landslag menn
Det var nemlig mye positivt å ta med seg fra de yngre landslagenes samlingsperiode.
De eldste (Juniorgutta/LM02) kom godt i gang med prosessen som leder mot VM-kvalifiseringen i Italia i januar, de mellomste (U-gutta/LM04) fikk en internasjonal wakeup-call før de reiste seg på fint vis mot Danmark, og de yngste (Guttelandslaget/LM06) fikk fine referansepunkter med seg hjem i bagasjen fra Polen.
Like fullt ser jeg en trend som jeg synes er viktig å forholde seg til.
Dessverre er det mange håndballspillere som legger opp i begynnelsen av tjueårene. For å holde flere seniorlag i gang, flytter man spillerne opp slik at de spiller seniorkamper i ung alder.
Isolert sett kan jeg forstå det. I norsk håndball skal vi ha et seniortilbud på så mange steder som mulig. Jeg tillater meg samtidig å sette spørsmålstegn ved om det er riktig for spillerutviklingen. Når man som klubb og trener flytter opp en spiller tidlig, er det noen elementer man skal være veldig bevisst på.
Det ene er det helt grunnleggende – er spilleren fysisk og mentalt klar til å spille med noen som er eldre? Og det mentale aspektet er viktig, da det kan bety mye reising, der tenåringen ikke nødvendigvis er klar for sjargongen som er på et seniorlag.
Vi har et spill som blir raskere og raskere, derfor blir toveisspillerne verdsatt høyere og høyere. Men siden de fleste unge spillere er dyktigere offensivt enn defensivt, risikerer vi å bremse utviklingen deres som toveisspillere. Det vil være trist – både for spillerne selv og for norsk håndball.
Premisset for seniorhåndball er optimalisering frem mot seier. Det utvikler spillerne taktisk, men utvikler det spillernes individuelle ferdigheter? Har de unge spillerne som stiller i seniorklassen mulighet til å gjøre feilene, de feilene som utvikler våpnene som kan bli kampavgjørende på sikt – eller blir rollen å være en avlastning, der man helst skal spille alibi?
Når jeg skriver dette kommer det av at jeg i løpet av de første månedene i min rolle, både på trening og kamp, har opplevd mange spillere som er kommet noe lenger taktikkmessig enn på de individuelle ferdighetene. De kjenner mange angrepsåpninger, men sliter med å trekke bredt, angripe et rom og vinne duellene sine – i begge ender av banen.
Og det er det siste som avgjør store, internasjonale håndballkamper. Ikke det første.
