Geier'n tildeles Håndballstatuetten
Det var bare én Geier'n i den gamle topphåndballen. Nå tildeles han Håndballstatuetten, Geir Røse.
Han spilte fotball på Etterstadjordet med Pål Bye og Roger Hverven, men det ble fort håndballen som tok Teisen-gutten. En kilometer unna lå Oppsal, og etter barne- og ungdomshåndball i Brynjar, ble det Oppsal karrieren ut for Geier'n. Det resulterte i seks seriemesterskap, to sluttspillseire og ett cupgull. I tillegg noen E-cupkamper det fortsatt blir snakket om.
– Kvartfinalene mot Gummersbach i 1971 er blitt hausset veldig opp i etterkant, men jeg ergrer meg mest over et annet tap, mot Granollers. Det var et lag vi hadde slått 20–10 før vi møtte Gummersbach. Så kom vi i semi'n mot det samme laget fire-fem år etter, tapte med to hjemme og spilte uavgjort borte – enda vi var et bedre lag, sier 73-åringen, som også fikk med seg en semifinale mot MAI Moskva.
– Hvorfor ble Oppsal så gode?
– Jeg vet ikke om vi trente noe mer enn Refstad og Fredensborg, som vi kjempet mot på den tiden, men vi må ikke underslå verdien av Roger Hverven. Vi ble seriemestere også med Arne Børgesen og Karl Hellemsvik som trenere, men Roger'n hadde en unik håndballforståelse. Og når han sa noe, var det ikke noen diskusjon. Da var det bare å gjøre som han hadde sagt, erindrer Geier'n, som også nevner betydningen til keeperlegenden Pål Bye.
Geier'n begynte som venstreving. Så ble det skade på venstrebacken før en E-cupkamp. Dermed måtte han inn som venstreback – og siden ble han der – så vel på klubb- som landslag. I drøyt syv år dro han på seg trøya med flagget på brystet, fikk med seg 55 landskamper og scoret 82 mål i perioden 1971-1979.
Foto: privat
– Hva er ditt fremste minne fra håndballbanen?
– Jeg husker best det vi tapte. Den største opplevelsen og også skuffelsen var OL 1972. At vi ikke gikk videre. Vi skulle slå Spania med seks-syv mål, og de målene hadde vi allerede til pause. Så gikk det skitt i annen omgang, og vi vant med bare to. Men jo da, jeg husker noe positivt også: gjennombruddet mitt. Det var i den første E-cupkampen mot Granollers. Trasophallen var godkjent for 2–300 tilskuere, men det må ha vært syv-åtte ganger så mange der. Det hang folk over alt. Og vi utklasset spanjolene.
– Hva gjør du i dag?
– Jeg er pensjonist og prøver å holde meg litt i form gjennom å gå turer og trene på SATS. Og så går jeg og ser på når Oppsal-damene spiller. Men uten penger nytter det ikke å hevde seg i toppen. Ellers har Torrevieja blitt et fast sommermål. Der treffer jeg mange kjente.
Nå nyter Røse pensjonisttilværelsen. Foto: privat
– Hvordan tror du det går med håndballjentene og håndballgutta i OL?
– Jeg tror jentene har best sjanser. Det er tøffere i toppen i herrehåndballen, men jeg håper gutta kan gjenta de siste prestasjonene fra VM – og legge på litt til.
– Hva tenker du om å motta Håndballstatuetten?
– Det er en ære. Det er utrolig hyggelig å bli satt pris på, og jeg er litt stolt. Og så viser det at jeg har gjort noe riktig, sier Geir Røse.
Neppe "noe" - Geier'n gjorde mye riktig i 20 Oppsal-sesonger i hovedserien og fem i 1. divisjon.
