Candy fra Fana imponerer
Etter en pause fra topphåndball er Candy Veronica Jabateh blitt årets hit i REMA 1000-ligaen for kvinner.
Hun har vanvittig fart og spenst og debuterte først som 23-åring på det øverste nivået. Men debuten kunne kommet tidligere. Candy var med å rykke opp til eliteserien med Fana i 2018, men valgte da ikke å bli med laget opp.
– Jeg valgte ikke å ta det steget opp til elite for jeg følte ikke jeg var klar for det der og da, forklarer Candy Veronica Jabateh. – Jeg ønsket å fokusere på andre ting og reiste til Nederland og jobbet med barn og unge der. Jeg trengte en pust i bakken fra alt som hadde skjedd det året.
– Jeg har ikke hatt noen pause fra håndballen etter at jeg forlot Fana, sier hun. – Da jeg kom tilbake til Norge igjen, spilte jeg i gamleklubben min Årstad.
Ønsket å satse
Jabateh har alltid hatt store mål som håndballspiller, og selv om hun sa nei takk spill på øverste nivå i 2018 har ambisjonene vært der. I sommer begynte hun å trene med Gneist, som er samarbeidsklubb med Fana. Og følte at hun var der hun trengte å være både mentalt og fysisk og hadde lyst til å satse på håndball igjen.
– Ja jeg bestemte meg for at det nå var på tide å satse på håndball igjen, smiler Candy, og legger til: -så da var det bare å jobbe og stå på! Jeg trente med Gneist og ønsket å vise at jeg er klar for å leve som en elitespiller. Jeg måtte finne igjen håndballgleden og det fant jeg tilbake til via trenerne Christoffer og Morten i Gneist som var var flinke til å veilede meg. Jeg hadde også god dialog med trenerne i Fana hele veien, og de visste at målet mitt var å havne i REMA 1000-ligaen.
Da det ble kjent at Candy ønsket å satse igjen, viste Fana interesse for å hente henne tilbake til klubben. Dagens trener Erlend Lyssand var også trener i Fana da klubben rykket opp i 2018.
– Jeg ble overrasket og glad for at jeg fikk muligheten i REMA 1000-ligaen, sier Candy. – Målet mitt når jeg skulle opp, var å vise for både meg selv og de andre rundt meg at jeg er god nok til å være på det nivået. Jeg visste at jeg hadde det i meg.
– Mine styrker er at jeg er sterk, eksplosiv og tøff. Man vet aldri hvor man har meg på banen, humrer hun.
Det at hun kan være den uortodokse spilleren, betyr mye for Candy.
– Det betyr alt for meg at jeg kan være meg selv, sier hun oppriktig. – Ellers kan man ikke holde på med det man holder på med. Jeg er den typen jeg er og kan ikke rammes inn som en A4-spiller, jeg har aldri vært det.
– Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg følt at det er mer godtatt at jeg er meg selv. Det følte jeg ikke tidligere. Men nå føler jeg at jeg kan være den spilleren og personen som jeg er og det gir meg en mestringsfølelse når jeg er på banen.
Tøff bakgrunn
– Jeg kommer fra en tøff bakgrunn og det var ikke så mange jeg kunne relatere meg til under oppveksten. De andre hadde foreldre som fulgte opp barna sine med for eksempel kjøring på trening. Jeg følte jeg stod mye aleine i ung alder når det kom til sånne ting. Men jeg var selvfølgelig heldig som hadde foreldrene til lagvenninnene mine til å pushe meg, men jeg måtte være den som klarte meg selv. Jeg følte ikke at de andre hadde de samme opplevelsene som meg selv, forteller hun.
– Det var da lett for meg å trekke meg litt vekk fra de andre. Og det at jeg også er fra et annet land og ser ut som jeg gjør, jeg markerer meg ganske godt med en gang jeg kommer på banen. Så det har jeg kjent på.
– Den opplevelsen gjør meg til en bedre spiller og til et bedre menneske. Jeg føler jeg har empati for andre. Det var kjipt det jeg var igjennom, men jeg vet at det har gjort meg til den jeg er. Jeg er av den typen som aldri gir opp, uansett hvor vanskelig jeg ser at veien til målet er. Målet kommer jeg til å oppnå uansett, poengterer Candy. – Om det tar 5 år eller 10 år.
– Jeg har lyst til å havne på landslaget en dag og spille proff i utlandet i Frankrike, Ungarn eller Danmark. Det må jeg oppnå før jeg slutter med håndballen, smiler 23-åringen.
