«Vi må holde ut og holde sammen»
I mange skap ligger det nå ei trøye, et par sko og en ball med for lite luft, skriver håndballpresidenten.
Fantastisk, var det! I desember – omkranset av japansk gjestfrihet – å oppleve et VM for kvinner der Norge sine Håndballjenter, i skarp konkurranse, tok en feiende flott fjerdeplass. Så kom gleden ved et fullstappet Oslo Spektrum med NM-finaler – en romjulsdrøm for håndballvenner.
Så et fantastisk håndball-EM i Trondheim Spektrum, der norsk håndball vant alle hjerter. Først med et arrangement i særklasse der vi sang «take me home to the place I belong» av full hals. Hvert eneste blide, hjelpsomme og stolte trønderansikt sitter fast på netthinna. Så en semifinale i Stockholm vi aldri glemmer – fire ekstraomganger – deretter en bronsefinale med medalje til hele Norge sine sympatiske, hardtarbeidende Håndballgutter. Fantastiske seertall. It was all right!
Så tusenvis av barn og unge i seriespill, turneringer, Champions League, intens kjemping om plasser i LERØY og Bring. Fantastisk folkekamp i Håkons Hall der 10 000 mennesker sang «Optimist» av full hals, til beste for alles Elverum Håndball.
Norsk håndball levde!
Det er 13 uker siden VM i Japan. Det er åtte uker siden EM i Trondheim og Stockholm. Det er halvannen siden hele norsk håndball stoppet opp. Uvirkelig!
Vi kan ikke lenger leve livet slik vi så nøye har planlagt. Vi må leve det livet dagen gir oss. Vi ble brått og uventet fratatt friheten til å velge, gleden ved å være i arbeid, gleden ved skole, gleden ved leik og samspill med gode venner. I stedet fikk vi over oss sykdom, isolasjon og karantene, intens usikkerhet og savn knyttet til et virus kalt korona. Science fiction i det virkelige liv!
Oppgavene for ledere, tillitsvalgte og aktive i håndballfamilien ble plutselig helt annerledes. Avslutte serier, stoppe OL-kvalifisering, avlyse sluttspillet, avlyse LERØY og Bring og store turneringer for ivrige håndballgutter og håndballjenter, stenge haller, klubbhus og leikeplasser.
Dere skal vite at vi har gjort alt vi kan for å være rause, rettferdige og fleksible. Og vi er veldig takknemlige for at dere har forholdt dere til den nye virkeligheten på en positiv og konstruktiv måte. Takk for handlekraft, tillit og fravær av sutring!
Nå får håndball være håndball. I et skap i mange norske hjem ligger det ei trøye, et par sko og en ball med litt for lite luft. Andre av livets utfordringer er langt viktigere.
Det er vanskelig å finne ord som kan favne alle. Situasjonen er så forskjellig fra hjem til hjem. Noen har arbeid og lønn, god plass, og hverandre. I den andre enden finnes arbeidsledighet, økonomiske problemer, savn, ensomhet og tap av den ene arenaen som gav glede – laget, kompisene, og håndballen. Og – for mange – noe litt av alt og midt imellom.
Utfordringen er likevel lik – vi må finne veier og gjøre det beste ut av situasjonen! Sammen og hver for oss. Vi må finne nye løsninger, vi må være snillere, vi må ta i mer og vi må hjelpe andre der vi kan. Vi må tenke nye tanker, være gode og handle klokt. Vi må holde ut og holde sammen! Vi må heie på alle og hverandre. Del gjerne historier, bilder og film om alt det vi vet dere klarer å få til også i disse krevende dagene.
Jo Nesbø har i en nydelig tekst sagt noe om håp – «tre bokstaver som står i evighet». Mitt håp er at dere på ulikt vis kan finne glede og mening i små og store aktiviteter i det daglige – sammen. At vi kan klare å ordne og fikse norsk håndball slik at vi er klare til en ny begynnelse. En gang. På andre siden av sommeren et sted.
Vi får også testet organisasjonen og hver enkelt av oss på hvor gode vi er i motgang. Det er nå vi må vise at vi kan gjøre gode valg. Det er nå vi virkelig kan vise oss modige, rolige og handlekraftige. Det er noe godt, lærerikt og spennende i det. Ros og roser til alle så langt!
Selv er jeg nok en optimist – «jeg tenker opp når jeg er nede». Det er mye å være glad for også nå. Vi har mat, rent vann, varme hus og strøm. Vi har digitale kommunikasjonsmidler. Langsomheten gir oss nye tanker, og situasjonen maner fram nye perspektiver og ideer – og tross alt – takknemlighet. For å høre til, være en del av og kunne bidra i norsk håndball.
Det er veldig mange forslag til «skuller og burder» i ulike medier om dagen, og jeg skal ikke komme med nye. Min glede ligger nok i naturen, leiken og ulike deler av kulturen – ei bok, en film, et teaterstykke. Men størst av alt er kanskje musikk.
Derfor vil jeg dele tre fantastiske snutter med dere – nyt dem – gjerne flere ganger! Jeg fant dem ved en tilfeldighet.
«The Weight» – en 50 år gammel sang laget av Robbie Robertson i The Band - handler om det vi nå må få til. Om å bære si bør og hjelpe andre med det de måtte streve med, om håp og tristhet, om å dele og streve – sammen! «Put the load right on me»!
Snutt 1 - selve sangen:
https://www.youtube.com/watch?v=ph1GU1qQ1zQ
Det artige er måten denne versjonen er laget på 50 år etter – med topp musikere fra hele verden som leverer sine fantastiske bidrag på kjente og ukjente instrumenter. Historien bak prosjektet finner du i snutt to og tre:
Snutt 2 - om sangen, del 1:
https://www.youtube.com/watch?v=m7C6TlQC8Y8
Snutt 3 - om sangen, del 2:
https://www.youtube.com/watch?v=7AR1x0v7n-4
Se dette i rett rekkefølge og se selve sangen om igjen til slutt. Jeg lover deg 20 nydelige minutter.
Dette får være et lite bidrag til glede og tanke. Mitt ønske er at den ånd som preger dette prosjektet også skal være det norsk håndball skal være kjent for. Det får vi til!
Håndball skal være en idrett folk ønsker å tilhøre. Håndball skal være for alle!
Foto: Svein André Svendsen/NHF
Beste hilsen
Kåre Geir Lio
President i Norges Håndballforbund
